#213 - HK Legger Opp | Monolog Fra Romsdalseggen, Juni 2023

Bli Patreon: https://www.patreon.com/nedaproject

Transcript

Hans Kristian Smedsrød (00:00.42)
Ja, god dagen folkens. Velkommen til dagens episode av podcasten. Mitt navn er Hans Kristian Smedsrød, og i dag skal du få høre en episode som ble publisert på Patreon helt tilbake til juni 2023. Det er ingen store navn i denne podcasten. Det er bare meg som prater inn i en telefonmikrofon mens jeg spring over Romsdallseggen og reflekterer rundt hvorfor jeg bestemte meg for å legge løpeskoene på hylla og si fram meg proffkontrakt med Essex. Jeg har faktisk ikke hørt episoden selv siden da, men jeg har blitt fortalt at det var faktisk en av de bedre episoden i 2023.

Jeg husker selvfølgelig høvlig hva jeg snakket om, og tenker at refleksjonene rundt det å gjøre hobby om til jobb, og det å la løping få for stort fokus i livet, er kanskje det som traff folk der ute. Og jeg er jo veldig klar over at når det er alvor, eller alle podcaster generelt da, er jo med på å bidra til å skape ekokamera. Og når det er alvor, den kan jo da skape et ekkokammer som gjør at folk som er girer på løping og spesielt ultraløping, muligens kan føle at det å trene ekstreme mengder eller å løpe 100 miles hver helg blir normalisert eller idealisert. Og jeg tror at med denne monologen så kan du få litt innsikt i hvordan det kan gå når man tøyer strikket litt for langt.

Og etter at jeg spilte inn den der monologen, så har jeg fortsatt å løpe. Jeg har fortsatt på hobby -morsjonist eller supermorsjonist nivå, alt dette som. Og så trente jeg meg da opp til å løpe Kullamannen 100 miles, som var i november 2023. Og under opptreninga så fikk jeg et stressbrudd i tåa som faktisk fortsatt ikke er helt bra. Det er jo da fire måneder siden.

Hans Kristian Smedsrød (02:15.918)
bare sånn for å sette litt kontekst til den praten der. Og når jeg legger ut episoder offentlig, sånn som denne episoden her, så er de jo da som regel sponset av kommersielle aktører. Og det er ikke denne episoden. Sponsa -innholdet er både bra og dårlig. Det er bra for lommeboka, og det gjør at jeg kan holde podcasten gående og drive 100 % med dette.

Men det er ikke alltid det beste for innholdet. Sponsorerne vil som regel betale for innhold som er relevant for deres brand. Jeg kan ikke se at denne episoden er relevant for noen brands. Men den har absolutt sin plass der ute i podcastsfæren, vil jeg si. Og det er også det som er så genialt med crowdfunding og Patreon i mitt tilfelle.

fordi når enkeltpersoner spytter inn et mikrobeløp for innholdet, så er det viktigste at innholdet er ekte og at det gir verdier for dem som lytter og betaler for det. Så om du setter pris på denne episoden og kan tenke deg å åpne opp flere hundre av dem som ligger inne bak en liten betalingsmur på Patreon, så kan du klikke deg inn på Patreon -linken i episodebeskrivelsen, og så melder du deg på

fuck asfalt pakka. Det kostet det samme som ca. 1 ,5 Morton Gels. Da får du også tilgang til den eksklusive Slack kanalen, hvor du kan snakke med alle de andre som lytter til podcasten. Da kan du spørre om råd eller bare prate skit med andre som driver med bratt friluftsliv og fjell - og terrengultraløping.

Når det er sagt, ønsker jeg deg en fantastisk dag, og så skal jeg ta og trykke på play på denne monologen som jeg spilte inn mens jeg løp over Romsdalseggen i shorts og t-skjorte en varm junidag i 2023. Godlytnings! Nå er det alvor! Hallo! Det er en annen. En annen. En annen, baby!

Hans Kristian Smedsrød (04:40.238)
God dag,

Hans Kristian Smedsrød (05:08.366)
Velkommen til dagens episode av podcasten. Som dere kanskje hører, så er jeg ute å springe litt. Jeg er faktisk oppe på Romsdalseggen. Eller, jeg ikke kommet meg helt opp dit enda. Jeg er med Næsaksla. Og så har jeg på min venstre side utsikt innover til Isfjorden. Jeg ser rett bort på Juratind, Kirketaket og på min høyre hånd.

Så har jeg hele Isterdalen med Kongen og dronningen og bispen. Og litt lenger bort der har vi selveste store Trolltind og Trollveggen litt lenger bort. Helt sjuke omgivelser altså. Jesus Christ. Dagens episode er faktisk det dere hører akkurat nå.

Det er meg som går med en tur, eller jeg løpte opp til Nesaksla, så tenkte jeg at jeg skal ta, jeg har med meg mikrofonen her nå, så skal jeg ta og snakke litt. Til jeg kommer til, kanskje til jeg kommer til Høgaksla, som er, på en måte, starten på den selve eksponerte Romsdalseggene. Og nå har vi, kommer der straks bort noen turister her, som tar selfies, med,

Isterdalen i bakgrunnen. Sykt, ass. Jeg tenkte i dag at jeg skulle ta å bare snakke litt. Litt såkalte real talk. Som det heter. Fordi at... Det har sånn at jeg har... Tatt en avgjørelse. En avgjørelse om å... Trappe ned.

Og den avgjørelsen tok jeg for en stund siden. Men det har gått å tenke på å gå opp med en slik skyldfølelse om å være sponsa. For jeg har vært sponsa i en stund av diverse brands. Men fram til nå hadde jeg en ganske lang avtale med Essex. Som dere kanskje vet.

Hans Kristian Smedsrød (07:35.564)
Den kontrakten fornyet meg i vinter, mens jeg trengte meg opp fra stressbruddet mitt i sakrum. Så signerte jeg kontrakten og tenkte, yes, here we go. To nye år. Nå skal jeg gi alt for å bli bra igjen.

representere SX og se hvor god jeg kan bli. Men jeg husker at jeg signerte den kontrakten der med en liten sånn litt nørling. Og man liksom har det i meg igjen. Har det i meg, ikke liksom fysisk, det er jeg ikke for gammel til det. Folk er jo langt opp i 40 år da, når de presterer på høyt nivå. Men det er noe med det mentale da. Det jeg må ha lyst til det.

Du må virkelig ha lyst til det hvis du skal ta å trene såpass mye som det krever for å bli en av verdens beste ultraløpere. Det heter jo ultra. Du må trene ultra mye for å bli dritflink i ultraløp, ikke sant? Men jeg vet hva som skal til. Jeg har vært der før. Jeg har trent ...

Jeg har trent mellom 15 og 25 timer i uka de siste årene nå. Det koster. Det koster for kroppen. Og hele tiden går det ut å ha litt ondt etter en sted. Det koster mentalt og for det sosiale. Og ikke kunne ha lyst eller tid til å være med på ting.

Og så er det litt sånn at når man har vært mye skada og hatt store skada, som er en konsekvens av at man har drevet rådrift med kroppen, og ikke respektert den, så mister man rett og slett bare lysten fordi at smertet tar bort sykt mye glede. Da skal du ha så jævlig lyst til å bli flinkere. Du må ha et veldig god grunn.

Hans Kristian Smedsrød (09:57.39)
til å pushe kroppen din gjennom vondt. Og en av de grunnene for mange idrettsutøvere er at det er det eneste de har i livet. Jeg har flere ting i livet, ikke sant? Og...

Nå Er Det Alvor er et prosjekt som jeg startet egentlig for å se hvor god jeg kunne bli som løper. Som er terrengeultraløper. Skal vi se her. Nå må jeg bare komme meg forbi noen turister her.

Gi meg bare ti sekunder her folkens. Hei.

er viktig å hilse. Selv om det er hundre turister her. Viser dem litt standard. Det var et prosjekt jeg startet da jeg ble tatt ut til å løpe terreng Ultra -VM i 2018 for Norge. Da tenkte jeg at jeg måtte få utfingen og slutte jobben min for å være en ...

Heltidsutøvere, eller i trappe ned, så jeg fikk mer tid til å trene. Så nå har jeg gjort det da. Siden 2018, egentlig. Ikke at jeg har jobbet mindre, men jeg har i hvert kunne disponere tid av annerledes å stikke ut og trene når jeg hadde overskudd til det og sånt. Og hvilt når jeg har trengt å hvile. Men, nå er det rett og slik at begre er fullt. Og,

Hans Kristian Smedsrød (11:42.446)
Det her er ikke en handling som jeg har gjort i effekt. Jeg har gått og tenkt på det lenge. Så sent jeg en mail til Essex her for noen dager siden. Så fortalte jeg dem hele reisen min. Hvordan jeg hadde mentalt med det å være skadet og ikke kunne egentlig representere blandet som jeg hadde lyst til å gjøre.

presterer som de gjerne vil at jeg skal prestere fordi som en sponsor utøver så er det jo basically en reklameplakat en løpende reklameplakat og det de betaler for det er å se navnet til utøveren på toppen av en resultatliste med deres team navn eller brand og masse logoer logoer som

og kommer med på bilder og alt sånt der. Og selvfølgelig, man springer der med sko og sånt. Og når jeg ikke får gjort det, så føler jeg meg egentlig som en ganske sånn her, ubruklig ansatt. Hei. Fordi det er jo en jobb, som alle andre jobber. Bortsett fra at man springer i stedet for å sitte på kontoret. Og, la oss sammenligne det med en kontorjobb da.

Da har du ikke mulighet til å komme på jobb. Du må på nav.

Det er noe greisak det da, men toppidrett og idrett skal være et overskuddsprosjekt. Du skal ha lyst til det. Det er jo guttedrømmen til, eller jentedrømmen, til mange da. Og når du plutselig ikke har lyst til det, da får du ekstra skam. I hvert fall jeg får det. For det er så mange som har lyst til det. Som man gjerne vil gi plassen til da.

Hans Kristian Smedsrød (13:43.31)
Det var det jeg sa til Essex, at det er så mange andre der ute som fortjener plassen mellom meg. Jeg har hatt mange gode år. Jeg har inntekt. Jeg trenger ikke stødnad til å satse på løping. Jeg kan betale for et par løpeskoer inn i året. Jeg reiser ikke så mye lenger, så jeg kan betale den flyreisa. Det går bra. Jeg trenger ikke være på et time.

Hei. Hei.

Hans Kristian Smedsrød (14:20.91)
Så det er noe enkle det, altså. Og så er det jo litt sånn at da jeg flyttet til Romsdalen så... Jeg flyttet vel egentlig fordi jeg trengte ro i sjela. For det var mye stress i Oslo. Av en eller annen grunn. Men jeg ville hit til fjellene og til mindre bygd og kunne være i fjellene.

og løpe masse, og se hvor god løpere jeg kan bli. Og ironisk nok så har jeg jo ikke mistet gleden til løping overhodet, men jeg har fått opp øya for veldig mange andre aktiviteter. Sånn som klatring, skikjøring, splitboard, isklatring. You name it.

You name it. Bare gå tur. Sov ute. Fyr et f**** ball. Grill pølse liksom. Ta seg en pils. Kunne ha i dårlig natt søvn. Uten å få dårlig samvittighet. For at det går ut over recovery. Eller... Spiser junk. Uten å få dårlig samvittighet. Og jeg vet liksom at det... Det er litt som tabu å snakke om, men...

For meg har det toppidrett handler like mye om mat egentlig. Det er ikke mat, men å gjøre alt optimalt for å hente seg inn igjen. For å kunne prestere best på treningshøkken og i race.

Og det blir så sykt fokusert på idiotiske ting. Det blir bare patetisk. Så man kommer inn sånn her, når man slutter å snakke om mann. Jeg snakker jo om meg selv. Men jeg kommer inn i sånn her boble, der alt handler om performance. Så alt i livet blir veldig sånn ...

Hans Kristian Smedsrød (16:37.536)
grått og følelseslast. Legge seg klokka ti, spise alt riktig. Hvis man ikke gjør de her tingene, så føler jeg at jeg synder det. Problemet er at man ikke kan gjøre alt optimalt hele tiden. Så da går man rundt og føler at man gjør en suboptimal jobb hele tiden.

Hans Kristian Smedsrød (17:06.061)
Det er jævlig slitsomt.

Hans Kristian Smedsrød (17:10.958)
Jeg skal få se om jeg recorder her. Det hadde vært litt nice.

Ja. Rekorder fortsatt.

Hans Kristian Smedsrød (17:28.054)
Så det jeg prøver si er at for meg så sliter jeg med å balansere toppidrett med et vanlig liv egentlig. Og det er det vel ingen som klarer, tror jeg. Jeg tror ingen egentlig har et balansert og harmonisk liv på siden av idretten.

typet Olina Bjørndal, Martin Jonsrud Sundby, Petter Nordthug, ikke at jeg sammenligner meg med dem, men de har hvertfall vært fiksert på å prestere optimalt. Alt blir veldig ekstremt. Og man misse bakke kontakter egentlig. Når du møter vanlige mennesker og du forteller dem at du springer 24 timer på Bislett, eller at du springer

Rundt Mont Blas på så mange timer. Så får vi den bakover Sveis. Det er fordi det ikke er normalt. Det er nokker som er skrudd der.

Hans Kristian Smedsrød (18:40.27)
Ikke at det er noe galt med det, men... For det er mange som klarer å ha et sunt forhold til ultraløping, men når du skal begynne å prøve å bli best i det, da blir det problematisk, i hvert for min del. Det er mange i teten som har alt på grep, men...

Jeg har i hvert fall ikke hatt det. Ikke alltid. Det er i veldig mye svingninger i humøret og sinnstilstand. Så kommer man ut å føle at man er svikt til folk hvis man ikke presterer optimalt eller ikke møter opp på de og de.

Bursdagene eller whatever. Så egentlig så er det her bare. Jeg måtte få litt rolig selv. En pause, og så trene når jeg har lyst til å trene. Jeg trener jo selvfølgelig hele tiden. Men jeg trener ikke løping hele tiden. Jeg gjør... Jeg er aktiv. Jeg er fjellet liksom. Så... Den uka her så...

Hva hadde jeg gjort? Jeg var i helgen på fjelltur med noen guider. Med Romsdal Lodge som hadde Romsdalsakademiet. Og var på noe som heter Tinderangling. Som egentlig er fast and light og trygg ferdsel. På eksponert terreng med kursing i hvordan man bruker tau. For å sikre løpende sikringer og sånt.

Jævlig fett. Og på lørdag var jeg på et kurs med Bjørn Kruse og en som heter Håkon Vego. Som er guide og tok meg og en som heter Axel med på å kjøre ganske bratt renner. Og jeg lærte oss opp i alt om snøforhold og hvordan å gjøre det så trygt som mulig.

Hans Kristian Smedsrød (20:42.382)
Og skiteknikk og artisna der Selv om de ikke kunne nok om snowboard, men Det er noe min sak Så Skal se noe kommer der folket Skal bare ta og Late som at det er ikke snak i en podcast Hei Hei

Hans Kristian Smedsrød (21:07.502)
Hvor langt er det bort nå?

Stukken!

Hans Kristian Smedsrød (21:14.414)
Det er ikke så tømpe enn at det smørt. Det må være noen sånne bitter som har party med snøt. Med den selve eggen? Ja, foran var den noe så er jeg bort. Ja, ok. Nice. Jeg sprang ned nå. Ja, fett. Alright. Ja, men da blir det tur til Blånebba. Fett.

Hans Kristian Smedsrød (21:38.206)
Ja, så de her tingene her da. På mandag var jeg vel da. Jeg tok meg en løptur. Løp et par timer i fjellet. På tirsdag var jeg av sportsklatra og trente styrke.

Og i går så klatre jeg en... Vi var med en kompis og klatret noen tørlegg på Norafjell. Som er på andre siden av dalen her. Jævla fin tur, altså. Og i dag springer jeg, eller går fort og snakker podcast. Men ikke sant, alle det opplevelserne.

Det kunne ikke jeg gjort hvis jeg drev å løpe og trente meg opp til race. Da kan det sies sånn her, jævla idiot, det kunne jeg gjort. Men nei, det kunne jeg ikke gjort. Jeg var ikke skudd sammen sånn. Hvis jeg melder meg på race, skal jeg gjøre alt jeg kan for å få ut alt jeg kan på løpstagen. Av en eller annen grunn. Jeg vet ikke hvor det kom fra, kanskje det kom fra sånn her.

For å være helt ærlig, kanskje det kommer fra noen sånn her bekreftersbehov. Jeg tror det er å ette en klattere fjell, og skal kunne ta en topp, for eksempel, og gå og lade si Matterhorn, eller Mount Everest, eller whatever da. Eller Bispen, for den slags skyld. Det å si at man har gjort det. Det er jo liksom materialisme da. Noe som det er sikkert noen som følger meg på Insta, som så at jeg postet ette bilde av et citat for en bok.

Og der tar de opp akkurat dette med fjellklatring og materialisme. Og egentlig så dro jeg umiddelbart en parallell til løping. Og det å ha gjennomført et løp, det er liksom å ha gjort Western States, eller gjort UTMB. Eller vunnet UTMB og vunnet Western States. Og det, hva er egentlig materialisme, det er jo egentlig en bekreftelse.

Hans Kristian Smedsrød (23:54.254)
Har du lyst på en Ferrari, så søker du bekrefter seg en eller annen krets. Der det er å ha en Ferrari som er verdsatt. Hvis det er millionlønn ut etter en direktørstilling, en sykkelere løpe eller å gå og birke en på ski, så er det også en possession som du har lyst på, så kan du få det. Med litt arbeid. Alt her i livet er jo en lek, faen.

Hans Kristian Smedsrød (24:25.55)
Og racing også. Det er jo materialisme. Det er jo bekreftelse. Så jeg tror at når jeg oppsøkte ultraløping og fjelløping, så hadde jeg et enormt, eller ikke et enormt, det var kanskje en overdrivelse, men jeg hadde kanskje et bekreftelsesbehov da. Og det ga meg sykt mye å komme på palen i race. Og bli hyllet der og da av noen som står og klapper.

Kanskje noen likes på Instagram får litt oppmerksomhet fra sponsorer og sånt der. Gav meg veldig mye da. Men det er egentlig ganske tomt hvis ikke du personlig liker det du gjør da. Jeg likte det jeg gjorde, men... Du kanskje at jeg har blitt gledet ut på en sånn her sti i toppidretten som jeg egentlig ikke ba om i utgangspunktet. Alt jeg ville var egentlig bare å løpe fucking stromse skieris. Og dundre ned Tromsdalstinden.

Eller etter en sånn her typ i fjell. Det er jeg gjør nå da. Det beste jeg vet er å springe opp til Romsdalseggen. Og så dundre det ned hjem. Og se hvor fort jeg klarer det. Rive opp lårene. Stokke beina så man ikke tryner. Se om man klarer å ta kommet av en kille. Det er det livet handler om folkens.

Hans Kristian Smedsrød (25:54.798)
Nei, men hvorfor trengte jeg det bekreftelsesbehovet, kan du spørre? Eller hvorfor trengte jeg den bekreftelsen? Kanskje bare jeg er typen til å trenger bekreftelse. Kanskje jeg er oppmerksomhetssyk. Kanskje det er for å ha en podcast også. Kanskje det er for å poste masse på Instagram. Kanskje jeg liker det. Til alle liker litt snell her. Men, egentlig ...

Jeg kommer til å like det mindre og mindre, jo mer og mer jeg har fått det. Jeg tror egentlig jeg bare hadde innstilt at det er til helt tomt. Se for deg om Instagram dør. Det var en flom i New York for noen år siden. Da strømmer jo vann inn i en av de kjeller. Der stod masse serverer, jeg tror Squarespace, som hostet masse sånn nettsider. De ble jo ramma, så det var masse nettsider nede, og de mistet masse data.

Jeg vet at det ikke kommer til å skje med Instagram, for nå har du skyteknologi og serverer som spiller hverandre rundt omkring hele verden.

Hvis det kommer en solstorm, så sitter vi igjen med ingenting. Hva er en like? Det er bare elektroner som er skutt igjennom kabler som vi kaller internet. Som er oppe i å manifestere seg i en like. Og så får vi en god følelse. Vi får endorfiner. Det er jo helt sjukt. Nå er det noe roping oppe på fjellet. Vi må se om det er noen som er ...

i nød, eller om de bare er rope på hverandre.

Hans Kristian Smedsrød (27:40.782)
Det er en som drar å springe ned fjellsiden på snøen. Det kan være artig da. Det er jo ikke alltid kjipt at det er snø i fjellet. Det er jo litt artig å løpe i fjellet også. Når det er snø. Bare når det ikke er skare da. For da rivde opp leggen.

Men det jeg tror jeg er ... Jeg tror det er viktig å være et trot til seg selv. Og hele tiden ta en check -in med seg selv. Hvorfor gjør du det du gjør? Og hvorfor liker du det? Vil du ha gjort det om ingen så på?

Jeg tror det er viktig å tenke litt på. Hei!

Hans Kristian Smedsrød (28:25.134)
Sånn.

Hans Kristian Smedsrød (28:28.91)
Det er med stier i fjellet. Nå driver det jo og smelter, så man snirkler seg, eller man skreller på en måte snøen, for å unngå å gå i snøen. Og da kommer det slitasjer på siden av fjellet og skaper falske stier. Men da ender det opp med at folk bruker kanskje de stier som etablerer seg under smeltingen. Til og med når det smelter. Det er ganske lei, egentlig.

Derfor er jeg ganske fan av å bare trokke i snøen der. Jeg vet det stien går, så kan folk få løte der.

Hans Kristian Smedsrød (29:07.566)
Nå går jeg på snø forresten. Litt sånn rått sommersnø, men ganske hardpakket. Og så er jeg ca 150 høydemeter under såkalte Høg Aksla. Hvis du er en Osloborger, så er dette som å stå med bommen i akebakken og se opp på Grefsenkollen. Cirka så langt er det opp dit, og like mange høydemeter.

Hans Kristian Smedsrød (29:35.502)
Jeg har hørt en historie her om dagen. Nei, det var i går faktisk. Nei, det var i dag. Jeg som hadde vært på fjellet her på andre siden av dalen. Eller i Isfjorden hadde vel. Og så hadde hun gått gjennom snøen. Og så hadde det vart en håkkorn under snøen. Og bittet hun i leggen. Tenkte jeg ikke noe så jævlig skummelt. Og trokket ned i ormebolet.

Det er skakkens.

Hans Kristian Smedsrød (30:11.086)
Men jo, dette var veldig trotis her selv.

Hans Kristian Smedsrød (30:15.838)
Og så han og verdien man står for. Og jeg tror det er derfor også at jeg, eller jeg vet det derfor, at jeg prøver å fokusere mindre og mindre bare på dem som vinner race i podcasten. Nå har det blitt litt mye fokus på det i forbindelse med Golden Trail Series og alt det der, men... Du er ikke noe mer helt, altså. Om du vinner et løp eller om du kommer på 25. eller 17. plass.

Hans Kristian Smedsrød (30:47.918)
Kanskje du har det bedre. Du har sikkert et mer balansert liv om du kommer midt på resultatlista enn om du vant.

Hans Kristian Smedsrød (31:19.758)
Så det som skjer nå da, er at jeg trapper jo ned, mest mentalt tenker jeg. Jeg kommer fortsatt å race, jeg kommer fortsatt å stille opp og løpe. Men det kommer til være en helt annen innstilling, jeg kommer til å trene helt annet. Det kan godt være, jeg skal ikke fraskrive meg og trene masse en eller annen dag. Men...

For jeg har fortsatt lyst til å race i western states. Av en eller annen grunn. Av en eller annen materialistisk grunn. Men der tror jeg det er noe mer da. For der har du en sånn her historisk grunn også. Det er en god historie liksom. Man lever bare en gang. Det kan være fett å bare gjøre det. Se hva hypen handler om. Selv om det ikke er verdens feteste sti.

Hans Kristian Smedsrød (32:22.222)
Men, jo, en litt annen innstilling for trening, egentlig. Kunne ta, la oss si, en uke, da, uten trening, til og med, bare klatre eller gå tur, eller ... Hvis man må jobbe masse, tillatte seg selv å gjøre det uten å ha dårlig samvittighet.

Hans Kristian Smedsrød (32:45.678)
Sigurd Magusen tenker når de hører. Fy faen, Skridsson. Du er jo helt skrudd i hodet.

Hans Kristian Smedsrød (32:55.126)
Ellers hadde mange tenkt at de følte det samme. Takk for at du sier det. Det er nesten en god inflation i å snakke om psykisk helse.

Hans Kristian Smedsrød (33:11.054)
Jeg føler det. Det er noe som alle influencers skal komme ut og si at de sliter med en sosial angst eller en eller annen angst. Og så kan man høste likes på den måten. Det er noe av det verste jeg vet.

Hans Kristian Smedsrød (33:31.022)
Nei, det er ikke det. Men hvis du bruker det for å tjene penger, da har du andre problemer enn angst.

Hans Kristian Smedsrød (33:42.488)
Jeg var på Clubhouse i dag. Det var VM Short Trail. Jeg sette klistra til YouTube -streamen. Flekket opp Clubhouse. Startet en samtale med ... Blant annet Jonas ... Jonas er en av lytterene på podcasten. Og en som heter Kim. Så kom han senere i buren også. Det en jævla bra prat. Og så ... Hva var det vi prate om?

Vi prater om det her med at ibuprofen er forbudt på UTMB. Og UTMB er løp. Rett før, under og etter. Så hvis du blir talt på det på dopingprøve, så er du bannet. Eller du blir talt for doping. Og det på det grunnlaget at det er skadelig for kroppen. Men, jeg tenker at ...

Hvis det er helsa til utøverne, de arrangørene de bryr seg om, så burde de kanskje ikke arrangere et løp rundt Mont Blanc på 177 km med 10 000 høydemeter. Og i tillegg krever jeg at folk skal løpe et tilsvarende løp samme sesong eller år før for å høste steiner, for å kvalifisere seg.

Til å løpe det løpet, det er jo helt hinsides. Det gjør ikke saken bedre at du tar masse ibuprofen, men jeg tror du skjønner poenget mitt.

Hans Kristian Smedsrød (35:26.726)
Jeg tror det går helt fint å kombinere ultraløping med et vanlig liv og ha en bra balanse. Men ikke om du skal pushe og prøve å bli kjempe bra løper. Jeg tror jeg må lukke bort noe. For min del har det vært en ubalanse i det meste egentlig. Kanskje jeg har litt snev.

Sniv av... Kanskje jeg er på spektret. Jeg er sikker på spektret. Garantert.

Hans Kristian Smedsrød (36:05.518)
hvis jeg hadde blitt utredet. Hvis det noen psykologer på, som hører på podcasten, bare si fra. Kan vi ta en utredelse?

Men uten den diagnosen eller tilstand, så hadde ikke en podcasten her vært til. Ikke sant?

Hans Kristian Smedsrød (36:25.678)
Jeg må innrømme det er ganske nice også. Jeg tok en prat med SIX på... Jeg hadde møtt dem i går i Marist. Der... Vi bare ble enige om... Om alt dette formelle og... Pratet ut om ting. Og så... Nå er det første løpetur etter det. Det er faen meg befrielses. Sjukt at det er å være sponset. Det er å bare ha...

Et merke tilknyttet navnet sitt, gjør at man ikke tar, i hvert fall for min eller, har tatt litt glede bort i fra det hele, på en eller annen sjuk måte. Det som egentlig skulle hjelpe meg.

Hans Kristian Smedsrød (37:13.166)
Kanskje det er fordi jeg ikke er 100 % eiere av produktet selv. Altså meg selv da. Min prestasjon, eller min hverdag da, skal eies litt av noen som forventer at man skal ut på tur og trene. Skal vi se her. Her ligger det litt søppel på bakken. Skal faen plukke med meg. Hva er dette for noe?

Hans Kristian Smedsrød (37:43.406)
Hva er det her for noe? En tampong eller noe sånt?

Hans Kristian Smedsrød (37:51.438)
5 grammeter, da.

industrial desiccant absorger. Kanskje det er en av sånne her. Kanskje det en av i forminnelse med første hjelp. Skal vi se her.

Hva var skjel? Nei, jeg vet ikke faen hva jeg sa.

Hans Kristian Smedsrød (38:15.566)
Det er farlig å selge seg selv litt. Jeg tror de fleste som drømmer om å drive med toppidrett som guttunge eller jentunge, de inser ikke det. At du er et kjøpp produkt, og med en gang du blir kjøpt, så kjøper de også litt glæde borte fra det. Selvfølgelig er noen som klarer å ha et sundt forhold til det også. Men ikke alle. Det er en høy risiko.

Før å desjere.

Hans Kristian Smedsrød (38:50.99)
Nå er det kanskje to minutter jeg er på toppen av Høgaksla. Skal vi se hvordan snøforholdene er. Nå har jeg holdt på i en time og 20 minutter siden jeg startet denne turen. Og med meg av næring så har jeg faktisk litt havregryn i softflasken med litt sukker og salt.

Jeg fylte softlaskene opp med kanskje 25 % havregryn. Så det ble ganske tynn gråt.

Hans Kristian Smedsrød (39:27.566)
Jeg liker det.

Hans Kristian Smedsrød (39:34.67)
En postkasse oppe på Varden. Jeg har valgert å slenge ned av sticker på den, men det føles litt spammet ut. Jeg vet ikke om det er noen sticker ethics der ute, men i hvert fall ingen problem å slenge på en sticker et sted der det er masse stickers.

Hans Kristian Smedsrød (39:59.342)
Men når det ikke er noen stickers, så skal ikke jeg være den første.

Hans Kristian Smedsrød (40:07.438)
Se her, Høgaksla 981 meter over havet.

Hans Kristian Smedsrød (40:14.542)
Fy faen, den utsikt. Så er det grunt her nede i dalen.

Hans Kristian Smedsrød (40:21.198)
Litt vind her, men det går bra. Kanskje rundt 12 grader. Jeg har på meg korte halvtights og t-skjorte. Faktisk på meg en Arc'teryx t-skjorte som jeg hadde. Som jeg har brukt litt. Den hadde jeg siden 2019 tror jeg.

Nå tror jeg det er artig å kunne bruke alt utstyr der ute. Jeg har alltid dyrt på hvordan, hvordan f .eks. de siste Dynafit skoene kjennes ut. Men jeg kjøpte faktisk de siste normal skoene for en uke siden. De er bra, så jeg bare får litt sånn ondt på ene tå oppe på tåleddet liksom. Det er...

Jeg tror kanskje at det er en fot som er litt lengre enn den andre. Det er akkurat som at Lissa, der Lissa er sømmen til Lissa, helt framme på skoen. Den er litt hard, og så går den rett ned på selve leddet. Jeg kommer den kisen jeg på å og si hei og gå videre på egen.

Hans Kristian Smedsrød (41:36.78)
Hei!

Hans Kristian Smedsrød (41:44.366)
Nei, men jeg må innrømme om at det har vært fett å ha en turkompanjong her. Kanskje jeg skal gjøre mer av det der. Ha med meg en trådløs mikrofon som jeg har koblet til telefonen min. Som har en liten sånn her vindhette. Og så ta mer ture på denne måten. Nå kan jeg ta sånn her ture. Herregud. Uten å føle at farten er for lav. Fordi jeg skulle få den kvalitetsøkt.

Hans Kristian Smedsrød (42:14.862)
Nå går jeg på Romstadsegnen, folkens. 100 meter rett ned på høyre side. Nei, en meter fra det fallet der.

Jeg skal ta, for dere som kommer på Neda Experience 2023, så skal ta dere med på en tur på Blånebba på baksiden. Det skal vi kjøre opp i Vengedalen. Og så skal vi klatre og klive opp på baksiden av Blånebba. Med tøy. Jeg har rigget med en kisse som skal sette opp fixed ropes. Og så ...

Så skal vi gjøre det helt sikkert, så alle overlever. Og så skal vi springe tilbake til Åndalsnes. På eggen da. Og det skal vi gjøre på kvelden, i solen et gang. En crispy septemberkveld. På den lørdagen som campen er på. Fy faen, jeg gleder meg. Den september månen i fjor. Rett etter UTMB og CCC og alt det der. Det var ingen vile. Jeg dro rett igjen til Åndalsnes.

Og så var det bare ufattelig bra vær. Jeg tror nesten en uke etter SSC var større treningsmessig, eller i hvert time-messig, en mins tørste uke før CCC. Bare fordi at, ja ikke sant, vi kunne gjøre hva vi ville fordi at årets hovedmål var unna gjort. Det var egentlig helt skrydd altså. Det med, jeg bodde her, fantastiske Romsdalen.

Også fordi jeg hadde Kullamannen som neste race. Som jeg fokuserte på. Så løp jeg for det meste flat. Nesten alle tura mine var på flat og på stier som jeg kjente til fordi jeg visste hva jeg gikk til. Jeg visste hva jeg ville ha ut av hver eneste økt. Jeg kunne måle det. Jeg visste en jakt i hvor lang tid det tok på en sti som jeg løp nesten hver dag.

Hans Kristian Smedsrød (44:19.214)
For morgenen.

Hans Kristian Smedsrød (44:23.31)
Så etter å være ferdig med SSC, så var det som med kuen på vårslepp. Nå skjedde det med Kullamannen at jeg ble uberskadet i sakrum. Knakk et bein i ryggen fordi jeg sprang for mye.

Hans Kristian Smedsrød (44:49.686)
Sprang for mye og for mye monotont, ikke sant? Jeg tror egentlig at det var universet som fortalte meg at nå må du faen meg gjemes. Nå må du enten trene litt mer balansert eller variert, men også bare si ja til andre eventyr da. Ikke bare gjøre det samme hver jævla dag.

Hvis dere vil se galskapen før Kullamannen mann i treninga, så går dere inn på Medium i kontoen min. Der har jeg skrevet hva jeg gjorde hver uke de siste... Jeg husker ikke hvor mange uker, kanskje 8 uker før Kullamannen. Det er en ganske fin periode også. Jeg tenker tilbake på den perioden jeg har trent jævla mye som romantisk. At det har vært en sånn asketisk periode. Jeg vært veldig dedikert.

Hadde en arbeidsoppgave i livet, og det har vært veldig fint egentlig. Men det er liksom noe vi er etterpå. At man må komme ut av den boblen der. Og for eksempel hvis du blir skadet. Eller du ikke oppnår det målet du satte ut å oppnå. Så hvis du har gått glipp av sykt mye sosiale event, eller takket nei til fine ture, eller aner ikke noe å ha lyst til å gjøre. Så er så jævlig lite verdt det.

Jeg er egentlig veldig glad for at det skjedde det der på Kullamannen. At jeg ble skadet faktisk. Det er jo liksom klisjé. Mange sier at de er glad at de ble skadet, så de har trent opp og blitt sterkere noen gang. Men for min del var det bare en sånn her måte som universet fortalte meg. At du har en ubalanse i livet generelt. Du må fikse på saker og ting. Og det er ikke treningselatert.

Hans Kristian Smedsrød (46:41.294)
Herregud, det er fint altså.

Om dere ikke skal på nede av experience, så ta og kom dere hit i sommer eller høst. Det ikke optimalt å være her i juli faktisk. Jeg må være ærlig å si. Det ikke den beste verden om. Det er ofte mye regn og sånt. August og september er som regel bankers. I hvert fall slutten av august og september.

Og juni.

Juni er bra!

Hans Kristian Smedsrød (47:27.694)
Ja, kanskje jeg skal ta avslutt i dagens lille rant. Kanskje jeg plukker opp mikken etter hvert, hvis jeg kommer på noe fornuftig. Men akkurat nå forlater jeg å snakke fra meg, etterst et. Det er sikkert mer å grave i det, men du skjønner poenget mitt liksom. Ikke sant?

Jeg trenger bare en pause og gjøre ting på egne premisser. Jeg driver med litt annet sprell enn bare løping. Det blir for teit da. Det blir for teit å bare løpe når du bor her. Det er jævlig fett å bare løpe når du bor i Oslo. Det er dritfett. Løping er jo noe av det feteste som finnes, men det er like fett å klatre og gjøre andre ting også.

og spesielt når man har verdens feteste fjell tilgjengelig utenfor kjøkken vindue.

Ok, nå er vi forbi første parti av veggen. Oppe på neste lille høyde her.

Hans Kristian Smedsrød (48:54.414)
Takk for at dere hørte på dagens lille rant. Jeg skal ta meg en bilde her, jeg skal poste det på Patreon. Skal også få se hvor jævlig sykt det er. Over og ut. Roger og Knut.